Den tause krisen: Når utredning blir en flukt fra behandling

Av alle svik pasienter i psykisk helsevern kan oppleve, er kanskje det mest subtile – og mest skadelige – den "snille" behandleren som ikke tør å ta kampen for endring. Har vi skapt en kultur der utredning er minste motstands vei, og diagnosen blir en sovepute for både system og terapeut?

Debatten om barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) handler ofte om ressurser, fristbrudd og pakkeforløp. Men bak tallene skjuler det seg et mer ubehagelig spørsmål som sjelden stilles høyt i faglunsjene: Hvor mye av "utredningsfabrikken" drives egentlig av terapeutens eget behov for å unngå ubehag?

Når vi ser en dreining mot at pasienter utredes i senk, får en diagnose, og skrives ut uten reell endringskompetanse, må vi tørre å se på de psykologiske unnvikelsesmekanismene hos behandlerne selv.

Frykten for konfrontasjon (Misforstått allianse)

Kjernen i all psykologisk behandling er endring. Endring er smertefullt. For en pasient med angst innebærer behandling å gjøre nøyaktig det de er mest redd for. For en pasient med atferdsvansker innebærer det grensesetting og ansvarliggjøring.

Mange behandlere lider av en fundamental misforståelse av begrepet terapeutisk allianse. De forveksler det å ha en "god relasjon" med å være likt, enig og behagelig.

Når terapeuten ikke tør å utfordre pasientens (eller foreldrenes) narrativ om at "jeg kan ikke", inngår de i en stilltiende pakt (kollusjon) som opprettholder lidelsen.

Å si til en forelder at "du må slutte å tilrettelegge for barnets angst" skaper dårlig stemning. Det er enklere å validere følelsen av maktesløshet enn å kreve endring. Resultatet er at terapeuten blir en betalt venn som bekrefter pasientens verdensbilde, snarere enn en fagperson som korrigerer dysfunksjonelle strategier.

Utredning som "minste motstands vei" - Latskap satt i system

La oss være ærlige: Utredning er teknisk, forutsigbart og trygt. Behandling er emosjonelt krevende, kaotisk og utmattende.

Den "late" løsningen: Det krever mindre emosjonell energi å sitte bak en skjerm og skåre en WISC-test eller et ADHD-skjema, enn å sitte i rommet med en utagerende ungdom eller en familie i krise time etter time.

Papirarbeid som skjold: Utredning gir håndfaste bevis på arbeid ("Jeg har skrevet en 20 siders rapport"). Behandling er vanskeligere å dokumentere fremdrift i. For en behandler som ønsker en rolig arbeidsdag, er det langt mer fristende å bestille en ny test enn å starte en krevende eksponeringsterapi. Utredningen blir en prokrastinering av det egentlige arbeidet.

Manglende behandlingskompetanse

Det er en ubehagelig sannhet at mange som jobber i spesialisthelsetjenesten er gode på diagnostikk, men usikre på faktisk endringsarbeid.

Vi utdanner eksperter på å finne feil, ikke på å fikse dem. Når behandleren mangler verktøyene for å håndtere kompleks unnvikelse, skolevegring eller fastlåste familiemønstre, faller de tilbake på det de kan: Utredning. Diagnosen blir da sluttproduktet, fordi behandleren ikke vet hva steg to egentlig innebærer. Man "parkerer" pasienten i en diagnose, fordi man mangler metodikken for å hjelpe dem ut av symptomene.

Kundemodellen og klagefrykten

Helsevesenet har beveget seg mot en kundemodell der "pasienten (kunden) alltid har rett". Dette forsterkes av Statsforvalterens rolle og klageinstituttet.

Defensiv medisin: Behandlere er livredde for tilsynssaker. Hvis en pasient (eller foreldre) insisterer på en spesifikk diagnose (f.eks. ADHD eller autisme) fordi det utløser rettigheter, er det en betydelig risiko forbundet med å si "Nei, dette er relasjonelle vansker og krever egeninnsats, ikke medisiner".

Pasientstyrt diagnostikk: Et "nei" fra behandler fører ofte til klager på "manglende utredning" eller "uempatisk møte". Statsforvalteren gir ofte pasienten medhold i at de "ikke ble hørt".

Konsekvensen: For å beskytte seg selv mot merarbeid, støy og juridisk risiko, velger behandleren å jatte med. Diagnoser deles ut ikke basert på streng faglig vurdering, men som en måte å tilfredsstille "kunden" og unngå konflikt. Det er systematisert feighet, sanksjonert av staten.

Tap av mål og mening

Når frykten for klager og ubehag styrer skuta, mister man poenget med behandlingen av syne. Målet forskyves fra økt funksjon til tilfredsstilt pasient.

En pasient som får diagnosen de ønsket seg, er fornøyd der og da. Men hvis diagnosen er en sovepute som legitimerer unnvikelse ("Jeg kan ikke gå på skolen fordi jeg har autisme"), har helsevesenet gjort pasienten en bjørnetjeneste.

Vi ser en epidemi av iatrogen (behandlerskapt) kronifisering, hvor ungdommer lærer å forstå seg selv som ofre for en diagnose, validert av en helsetjeneste som ikke turte å stille krav til mestring.

Konklusjon

Så lenge systemet belønner diagnoser (koding/penger) og straffer faglig integritet (klager/konflikt), vil "utredningsmaskinen" fortsette. Men vi kan ikke bare skylde på systemet.

Vi må også tørre å se på vår egen profesjonelle og individuelle unnfallenhet. Å være en god behandler betyr noen ganger å være "den kjipe" som stiller krav, som tør å si at "dette er ikke en sykdom, det er livet", og som orker å stå i ubehaget sammen med og tidvis imot pasienten. Dagens praksis, preget av overdreven utredning og konfliktskyhet, er ikke omsorg. Det er en ansvarsfraskrivelse forkledd som helsehjelp.