The skill of gathering of the important premises

I’m starting this blog to make my thinking better.

I believe this requires a ruthless dissection of what thinking actually is, and what a person is. The popular story we’re told is that our lives are a narrative of growth, that our experiences and choices forge our character. We are taught that the right mindset can turn us into anyone we want to be. This is a comforting story. It’s also largely an illusion.

The most inconvenient truth for modern individualism comes from studying identical twins separated at birth. Raised in different countries, with different families, opportunities, and life stories, they often grow up to have unnervingly similar personalities, hobbies, political views, and habits. Their experience was different, but their base model was the same. This suggests the ‘you’ that you believe was created by everything that happened to you, was not. Or said another way, your experiences have little to do with who you are today. It was largely determined before your story even began. Our minds come with a factory default, a baseline software installed by evolution. It is powerful and it is good—the fact that our species isn’t extinct is proof enough. But it's the foundation, not the whole building.

So what is the role of experience? If it doesn’t fundamentally change our core personality, what is it doing? Life shapes us through a slow, passive “fine-tuning.” But this process isn't a coherent curriculum. It’s a random walk. It's the flu you caught in tenth grade that made you miss the party where you might have met your future spouse. It’s the one book you happened to pull off a library shelf that sparked an obsession. We are products of a thousand random, unrepeatable accidents.

This is why it's more accurate to think of our personality as a container and our experiences as the content that fills it. Life experience doesn’t seem to change the shape of the container, but it determines what’s inside. A traumatic event won’t turn a born optimist into a pessimist; it will just give their innate optimism a new and profound challenge to overcome. Experience gives us our skills, our memories, our happiness, and our pain. But it probably doesn't change the fact that you were always the kind of person who would be drawn to certain things in the first place.

This brings us to the real problem. If our core is mostly fixed and our experience is a random collection of data points, then the set of beliefs and premises we hold is also haphazard. This is where I want to push back on the universe.

I find it beautiful when a set of premises are collected and lined up, resulting in a logical and useful conclusion. But the entire structure depends on the quality of its foundation. The skill of selecting the right inputs is just as important as giving an AI enough context to solve a problem. Without the right context, it spews nonsense. Without the right premises, people—no matter how intelligent—say stupid stuff.

The world is full of examples. Take Karl Marx. One can argue he built an intricate, internally consistent logical engine. The problem wasn't necessarily the steps in his logic, but the premises he fed into it. He built a towering intellectual structure on a foundation of flawed, incomplete, or simply wrong assumptions about human nature and economics. The engine looked like it would run perfectly, predicting exactly how history would develop. But since the inputs were garbage, the output was, too. The selection of premises was bad, and nothing played out like Marx said it would. It's the ultimate case of "garbage in, garbage out."

This failure mode isn't confined to grand historical theories. It happens every day, in every newsfeed. Consider the common discourse around the dangers of plastics. The premises people gather are almost entirely emotional: “It’s ugly when it washes up on a beach.” “A scary headline says microplastics have been found in our food.” “Another reports they’ve been found inside our bodies.” Notice the missing logical step. These are "found in" reports, not "harm" reports. This reasoning is driven by a feeling of disgust, not data, and when emotion drives premise-gathering, the conclusions have a high chance of being stupid and wrong.

A rigorous thinker would gather premises better. For instance: "What is the dose-response relationship? How does the degree of plastic in an environment actually affect life?" Or, "What is the biological mechanism for expulsion? Is there any evidence to suggest a microplastic particle is harder for the body to handle than a particle of common dust, which we inhale constantly?" This also requires an advanced step: correcting for our own bias. We have a strong a priori bias against things that seem unnatural. In a Bayesian sense, we need to actively down-weight our emotional certainty and ask: how much of my belief comes from evidence, and how much from a pre-existing disgust? If we don't correct for that bias, we aren't seeking truth; we're just seeking confirmation for a feeling.

So, back to the goal of my blog. If the base model is mostly fixed and experience is a random walk, then deliberate practice is the only non-random intervention we have. This is why the act of writing is the perfect tool. It’s not a simple download of thought. It’s an act of construction that carries a heavy cognitive load. That load is the point. It’s the resistance that forces you to state your premises explicitly and see if they hold weight. It puts your inputs on trial.

It’s a humbling picture, really. The vast, submerged bulk of the iceberg that makes us who we are—our genetic foundation, the chaotic lottery of our experiences—is beyond our direct control. We get very few chances to poke back at the forces that build our personality.

This deliberate practice of the skill of smartly-gathering-the-important-premises is my attempt to do just that. It is the conscious effort to shape the very tip of that iceberg. It is a tiny fraction of the whole, but it is the part that breaks the surface and engages with the world. I choose to believe that honing this small, controllable part can have profound implications for the quality of our thoughts and the effectiveness of our actions. It may be the best, and maybe only, leverage point we have against the fate dealt to us by the universe.

This blog is the public ledger of that experiment. And if I'm lucky, it might even be interesting for others to read.

Norwegian Version / Norsk versjon.

Ferdigheten med å samle de viktige premissene

Jeg starter denne bloggen for å bli flinkere til å tenke.

Jeg tror dette krever en nådeløs disseksjon av hva tenkning egentlig er, og hva et menneske er. Den populære fortellingen vi får høre, er at livene våre er en narrativ om vekst, at våre erfaringer og valg former vår karakter. Vi blir lært at det rette tankesettet kan gjøre oss til hvem vi vil være. Dette er en trøstende fortelling. Det er også i stor grad en illusjon.

Den kanskje mest ubehagelige sannheten for den moderne individualismen kommer fra forskning på eneggede tvillinger som har vokst opp adskilt. Selv om de er oppvokst i forskjellige land, med forskjellige familier, muligheter og livshistorier, blir de ofte uhyggelig like som voksne – med lignende personlighet, hobbyer, politiske meninger og vaner. Erfaringene deres var helt ulike, men «grunn-modellen» var den samme. Dette tyder på at det «deg» du tror ble skapt av alt som har hendt deg, egentlig ikke ble det. Sagt på en annen måte: Erfaringene dine har overraskende lite å si for hvem du er i dag. Mye var allerede bestemt før historien din i det hele tatt startet. Vi kommer med en fabrikkinnstilling, en programvare installert av evolusjonen. Den er kraftfull og den er god – at vi som art ikke er utryddet, er bevis nok. Men den er bare fundamentet, ikke hele bygget.

Så hvilken rolle spiller egentlig erfaringene våre? Hvis de ikke endrer kjernen i personligheten vår, hva gjør de da? Livet former oss gjennom en langsom og passiv «finjustering», men prosessen følger ingen plan. Den er en serie av tilfeldigheter. Det er influensaen du fikk i tiende klasse som gjorde at du gikk glipp av festen der du kanskje ville møtt din fremtidige kone. Det er den ene boka du tilfeldigvis plukket med deg fra biblioteket som startet en livslang lidenskap. Vi er et resultat av tusenvis av tilfeldige hendelser som aldri kan gjentas.

Derfor er det mer treffende å se på personligheten som en beholder, og erfaringene som innholdet vi fyller den med. Livet ser ikke ut til å endre formen på beholderen, men det avgjør hva som er inni. En traumatisk hendelse gjør ikke en født optimist til en pessimist; den gir bare optimismen en ny og krevende utfordring å bryne seg på. Erfaring gir oss ferdigheter, minner, lykke og smerte. Men den endrer neppe det faktum at du i utgangspunktet alltid var den typen som ville bli interessert i akkurat disse tingene.

Dette bringer oss til det virkelige problemet. Hvis kjernen vår er fastlåst og erfaringene våre er en tilfeldig samling datapunkter, da er også overbevisningene og premissene vi bygger på, ganske tilfeldige. Det er her jeg vil yte motstand.

For meg er det utrolig vakkert når en rekke premisser samles, settes i system og leder til en logisk og nyttig konklusjon. Men hele byggverket hviler på kvaliteten av fundamentet. Evnen til å velge de riktige premissene er like viktig som å gi en kunstig intelligens nok kontekst for å løse et problem. Uten rett kontekst produserer den bare tull. Uten rette premisser sier folk dumme ting – uansett hvor smarte de er.

Verden er full av eksempler. Ta Karl Marx. Man kan si han bygde en komplisert og logisk konsistent motor. Problemet var ikke nødvendigvis logikken i seg selv, men premissene han puttet inn. Han reiste et ruvende intellektuelt byggverk på et fundament av feilaktige, ufullstendige eller rett og slett gale antakelser om menneskets natur og økonomi. Motoren så ut til å fungere perfekt, og skulle forutsi nøyaktig hvordan historien ville utvikle seg. Men siden det han puttet inn var søppel, ble resultatet også søppel. Premissene var dårlig valgt, og ingenting skjedde slik Marx hadde spådd. Det er det klassiske eksempelet på «søppel inn, søppel ut».

Denne typen feil er ikke forbeholdt store, historiske teorier. Det skjer hver eneste dag, i alle nyhetsfeeder. Tenk på den offentlige samtalen om farene ved plast. Premissene folk baserer seg på er nesten rent følelsesladde: «Det er stygt når det skyller opp på stranda.» «En skremmende overskrift sier at de har funnet mikroplast i maten.» «En annen sier de har funnet det i kroppene våre.» Legg merke til hva som mangler. Dette er rapporter om at noe er funnet, ikke at det skader. Resonnementet drives av avsky, ikke av data. Og når følelser styrer hvilke premisser vi velger, er sjansen stor for at konklusjonene blir dumme og gale.

En grundig tenker ville stilt bedre spørsmål for å samle bedre premisser. For eksempel: «Hvor mye plast må egentlig til før det faktisk påvirker livet?» Eller: «Hvordan kvitter kroppen seg med dette? Finnes det bevis for at en mikroplastpartikkel er vanskeligere å håndtere enn et støvkorn, som vi puster inn hele tiden?» Vi må også aktivt korrigerer for våre egne fordommer. Vi har en sterk innebygd skepsis mot alt som virker «unaturlig». Vi må aktivt nedjustere den emosjonelle sikkerheten vår og spørre: Hvor mye av det jeg tror på kommer fra reelle bevis, og hvor mye kommer fra en generell motvilje? Hvis vi ikke gjør det, leter vi ikke etter sannheten – vi leter bare etter bekreftelse på en følelse.

Så, tilbake til poenget med denne bloggen. Hvis grunn-modellen vår er fastlåst og erfaringene våre er tilfeldige, er målrettet øvelse det eneste vi kan gjøre for å gripe inn i prosessen. Derfor er skriving det perfekte verktøyet. Det er ikke bare å tømme hodet for tanker. Det er en aktiv konstruksjon som krever en tung kognitiv innsats. Og den innsatsen er selve poenget. Det er motstanden som tvinger deg til å legge frem premissene dine tydelig og se om de faktisk tåler dagens lys. Skrivingen setter premissene dine på prøve.

Det er egentlig et ydmykende bilde. Den enorme, usynlige delen av isfjellet som utgjør hvem vi er – genene våre, det kaotiske lotteriet av erfaringer – er utenfor vår kontroll. Vi har få sjanser til å dytte tilbake mot kreftene som former oss.

Denne målrettede øvelsen i å trene opp ferdighetene som ligger bak god premissinnsamling, er mitt forsøk på nettopp det. Det er et bevisst forsøk på å forme selve toppen av isfjellet. Toppen er en ørliten del av helheten, men det er den delen som stikker opp av vannet og møter verden. Jeg velger å tro at det å finpusse denne lille, kontrollerbare delen kan ha enorme konsekvenser for kvaliteten på tankene våre og resultatene av handlingene våre. Det er kanskje den beste, og muligens eneste, brekkstangen vi har mot universitetes plan for oss.

Denne bloggen er den offentlige loggen for det eksperimentet. Og hvis jeg er heldig, kan det til og med være interssant for andre å lese.